torsdag 23. februar 2012

Ta meg på alvor for faen!

Omtrent seks minutter etter at det forrige innlegget mitt ble publisert sto jeg ved filmhyllene på biblioteket og plutselig ble pusten dratt ut av meg. Jeg tok armene ut til siden som for å ta meg imot, men etter et lite (langt) sekund var pusten tilbake igjen og jeg følte jeg gispet for å få nok luft. I løpet av det lille sekundet rakk jeg å tenke "Hva skjer? Å nei, nå kommer jeg til å dø eller besvime her, akkurat nå, bare fordi jeg ikke har ringt legen og tatt meg selv på alvor de siste dagene.". Når jeg igjen pustet relativt normalt lurte jeg på om jeg burde ringe til legen nå og fastslo at klokken var over fire. Jeg prøvde likevel, men visste at telefonlinjen stengte klokken tre.
Jeg har visst ikke fortalt dere hva som var årsaken til at jeg våknet med et ansikt som lignet en hest her i forrige uke. Legen konkluderte med at jeg hadde fått elveblest, enten på grunn av noe jeg hadde fått i meg, eller på grunn av forkjølelsen. Jeg slet i noen dager med litt forskjellige symptomer, uten at det ble like voldsomt igjen. Tungen hovnet opp noen ganger, men dette kunne jeg ta allergitabletter for å roe ned.
De siste fem dagene har formen bedret seg betydelig. Det som har plaget meg er at jeg er litt kortpustet, noe jeg har merket spesielt på trening, hvor jeg for første gang på fire-fem måneder ser ut som en tomat i ansiktet igjen. Dette tenkte jeg hadde med treningsoppholdet på et par uker å gjøre og forkjølelsen. Det jeg ikke har en forklaring på er hvorfor jeg hver ettermiddag føler at det er noe som strammer seg rundt halsen min. Dette har vært varierende grad, enkelte ganger føles det som om det sitter fast en nøtt helt nederst i halsen, andre ganger føles det som om noen tar et hardt kvelertak på meg. Det var det sistnevnte som skjedde når jeg sto på biblioteket for et par timer siden. Følelsen er der konstant, men den varierer altså i grad, og jeg har flere ganger tatt meg selv i å prøve å ta bort en genser, kjede eller et skjerf som ikke eksisterer inntil halsen min.
Fordi jeg hver morgen har våknet helt fin har jeg tenkt med meg selv at "Jaja, da var det overstått", men så har det av en eller annen grunn meldt seg utover kvelden. Derfor har jeg sagt til meg selv hver kveld at "I morgen skal du ringe legen", men når jeg sitter med telefonen i hånden og fingeren klar over telefonnummeret trekker jeg meg. Jeg er så lei, så lei av å komme på bomturer til legen. Jeg er så lei av å føle meg som en hypokonder, av å klage over små filleting som viser seg å ikke være noen verdens ting.
Jeg var skjelven da jeg satte meg i bilen på vei fra Ski til barnehagen. Noe hadde forandret seg. Jeg var blitt redd. Det har jeg ikke vært de tidligere kveldene, selv om jeg trodde jeg kunne sovne inn for godt den ene kvelden jeg la meg der jeg lå og gispet etter luft. Jeg ringte om hjelp i dag, så pappa hjalp meg i barnehagen, og jeg fikk ringt legevakten når jeg kom meg trygt inn på rommet mitt hjemme.
Hva tror du de sa? "Du høres litt skjelven ut i stemmen. Ble du redd? Det høres ut som du nesten gråter?". Når jeg bekreftet dette fikk jeg en overbærende tone tilbake "...Angst. ...Stress.". Jeg forsøkte å forklare mer. "...Angst. ...Stress.". Hun rådet meg om å ringe legen i morgen for å ta noen nye tester.
 "Takk for hjelpen!"
Hva tror du jeg føler nå?

1 kommentar:

  1. ååååhh! Sånn skal man IKKE bli møtt på legevakta!!!
    Lykke til hos legen.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!