fredag 3. februar 2012

Treåring og mamma på ville veier

Jeg er litt nede om dagen, en slags shut down følelsesmessig, og jeg vet ikke helt hva det skyldes. Kanskje er det en telefonsamtale med NAV etter fulgt av et bortkastet besøk hos øre-nese-halslegen med Magnus som ble kastet over meg og dro ut av meg motivasjonen jeg har jobbet så hardt med å bygge opp den siste tiden. Eller kanskje det skyldes det anstrengte forholdet jeg har til godjenta mi om dagen. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener.
Milla har alltid vært en søt, snill og smart jente, som stort sett har hørt på foreldrene sine og respekterer det som blir sagt. Vi på vår side har vært tålmodige med henne, svart på titusenvis av spørsmål, vært konsekvente og stimulert læringsbehovet hennes så godt vi har klart. Hun er fortsatt den samme jenta, men den siste tiden har hun blitt enda sterkere i meningene sine, hun har begynt å teste hvordan det er å vri seg unna sannheten og for å si det enkelt - alt mamma sier eller gjør er stort sett galt.

Forestill deg denne situasjonen:

"Mamma, jeg må tisse!"
"Åja, da synes jeg det er lurt at du går på do jeg." i en spøkfull tone.
"Kan du være med?"
"Vil du prøve selv først?"
"Nei, du må være med."
"Okey, gå inn på badet, så kommer jeg."
"Nei, du må komme nå."
"Jeg kommer straks, men jeg må gjøre ferdig det jeg driver med. Gå inn på badet, så kommer jeg."
Stort sukk, med overdreven gestikulert skuffelse fra Milla.
To sekunder senere: "Mamma! Du må slå på lyset!"
"Ja, jeg kommer." Her begynner irritasjonen å slå inn, og jeg sukker sikkert like høyt som Milla nettopp hadde gjort (jada, jeg vet at hun har det fra oss), men jeg tar meg fort i det og skjerper meg.
Jeg går inn på badet og ser Milla stå ved siden av toalettet uten tegn til å skulle gjøre noe med det faktum at hun måtte på do. 
"Skal du ta av deg buksen og sette deg opp?" sier jeg i en vennlig tone akkompagnert av et smil.
"Nei, du!" 
Jeg hjelper henne, for jeg vil nødig at hun skal tisse på seg. Hjelper jeg henne dog uten at hun har bekreftet at hun selv ønsker det får jeg stort sett en sint kommentar "Jeg klarer det SELV!". 
Neste trinn er å sette henne opp på do. Gjør jeg det uten å spørre får jeg samme kommentar, men gjør jeg det ikke begynner hun å sutre over at jeg ikke hjelper henne. Så kommer spørsmålet om tørking - gjør jeg det uoppfordret får jeg et sint blikk, men gjør jeg det ikke får jeg sutring. 
Dette gjelder også å komme seg ned fra doen, dra opp buksen, trekke ned i doen, hente stolen bort til vasken, få henne opp på stolen, skru på krana, hente såpen, dra opp ermene, skru av krana, ta henne ned fra stolen, hente håndkleet, tørke hendene hennes...

Hvor hadde tålmodigheten stanset for deg?

Jeg som alltid har vært vant til å være tålmodigheten selv, takler overhodet ikke dette. Derfor lengter jeg ofte etter å være frisk nå om dagen. Kroppen min skyter ut alle varselsignaler umiddelbart når jeg prøver å beherske meg, for som jeg har nevnt tidligere tåler jeg ikke stress. Blir jeg provosert og skal prøve å snakke på riktig måte og skjerpe meg føles det derfor som at brystet mitt sprenges. Jeg tar i bruk alle teknikker jeg har lært meg; forsøker å lukke øynene og fokusere på pusten min, kjenner etter hvordan fotsålene er plassert på gulvet og senker skuldrene, prøver å tenke tanker om at dette egentlig ikke er en big deal..., men stort sett blir jeg avbrutt etter et halvt sekund når en av barna trenger noe fra meg og dermed bygger det seg opp enda mer uten at jeg klarer å få roet det ned.
Sutrelydene er vel det som tærer mest, og derfor har jeg en overdreven nulltoleranse for dette, noe som ikke er rettferdig ovenfor den lille treåringen min. Jeg er helt innenforstått med og mener bestemt at barn skal få uttrykke følelsene sine, men siden Milla er så flink til å forklare hvordan hun har det gjennom språket sitt forsøker jeg iherdig å få henne til å ta ibruk dette i stedet. Er hun lei seg skal hun få gråte, er hun sint skal hun få gråte, men når hun bare ikke klarer å gjennomføre noe, blir litt fortvilet og vil ha hjelp vil jeg heller at hun skal kunne spørre meg og vente et lite sekund på et svar før hun tyr til tårene.
Jeg har prøvd mange teknikker for å få ting tilbake til det litt mer normale ved å forsøke å la henne se at jeg også har følelser ved å sette meg ned og gråte sammen med henne, ved å prate rolig med henne mens hun har hatt en melt down og forklare hvorfor man må gjøre det ene eller det andre, men noen ganger blir jeg så frustrert at jeg til slutt har skreket i sinne. Nettopp dette sistnevnte er det jeg for all del vil unngå, det føles vondt for meg, det føles skummelt for henne, og etterpå blir vi begge triste.
I går kveld lå jeg og tenkte på dette med å rope/skrike til barna sine. Jeg har alltid ment at dette er feil måte å behandle situasjonen på, selv om jeg samtidig tror det er sunt for barn å lære seg at man faktisk noen ganger kan bli så sint at man ikke kan styre seg. Men dette har aldri vært meg. Jeg kan ikke huske at jeg har skreket i sinne til noe menneske tidligere unntatt da jeg selv var liten. Det gjør vondt at det er datteren min som skal oppleve det. Veldig vondt.
Dette en enda en ting jeg har forsøkt å forklare henne. At jeg ikke har lyst til å være irritert, streng eller sint, men at når hun ikke hører på meg er det vanskelig for meg å gjøre noe annet. Etter å ha gitt henne en beskjed ved å først spørre pent, deretter gi en liten påminnelse, for så å være litt strengere, og så gi en advarsel om at det snart kommer til å få konsekvenser (i form av for eksempel skammekrok, at hun må gå ute uten skoene hun nekter å ta på eller eventuelt at mamma kommer til å bli sint), gjennomføre denne "straffen", høre på sutring, til slutt få en unnskyldning og en klem og bli enige om at nå skal vi prøve å gjøre det riktige, og deretter går rett tilbake i det samme sporet når vi skal prøve på nytt, for så å gjenta hele reglen enda en eller to ganger, har jeg til slutt ikke krefter igjen til å skjerpe meg. Jeg er tom, jeg er ødelagt, jeg er sint, lei meg, frustrert og til slutt har vi til og med dårlig tid, noe som gjør at jeg ikke kan fortsette fordi vi rett og slett må ut døren.
Jeg snakker mye med henne om denne problematikken, både i og utenfor disse situasjonene. At jeg blir sliten. At jeg blir lei meg. At jeg bare vil at vi skal kunne være venner og ha det koselig sammen i stedet. At hun selvfølgelig ikke skal måtte gjøre alt selv, men at hun må prøve før hun får hjelp, men at hvis hun deretter ikke klarer det kan få en liten håndsrekning. Jeg vil ikke at hun skal få dårlig samvittighet, så jeg prøver å veie ordene mine og passe på hvordan det skal tolkes, men jeg vil at hun skal få en viss forståelse av dette.
Jeg vet ikke hva som ligger bak hennes nye oppførsel. Det kan være at hun ønsker seg mer oppmerksomhet, det kan være den såkalte treårstrassen, det kan være at hun trenger mer alenetid med en av oss, det kan være hun trenger en liten pause fra oss, det kan være at hun er sliten og trøtt om dagen, eller det kan være en reaksjon på at vi så smått har begynt å avvenne henne fra å sutte på tommeltotten. Vi prøver i hvertfall å finne ut av dette, uten å stresse alt for mye med det. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert ved at vi alle justerer oss litt i forhold til hverandre. Enn så lenge så sørger vi for å gjøre koselige ting sammen som familie og dele oss i to enkelte ganger for å få alenetid med ett barn hver. Og dette er selvfølgelig ikke noe som følger oss hvert minutt av dagen, så vi passer selvfølgelig på å verne om de fine øyeblikkene
Hva ville du gjort?

4 kommentarer:

  1. Jeg tror alle barn har sånne perioder. Noen tidligere enn andre. Så det er nok ikke noe du gjør FEIL, det er bare hun som er i en testende periode, som garantert snart vil gli over!

    Når Teo har de vanskelige periodene har jeg mest lyst til å løpe på veggen, rive av meg håret, grine meg i hjel... så ja, jeg kjenner igjen frustrasjonen din ;) det som fungerer her er å være SUPERKONSEKVENT. Ja, det fører til noen dager med ekstra grin og stress, men det hjelper. Jeg passer også på å finne enda bedre tid til å høre på han, gjøre litt på han sine premisser, få han til å virkelig forstå at han blir HØRT. Så i det eksempelet du nevner over her, i en sånn vanskelig periode, hadde jeg nok hjulpet med én gang og forklart heller etterpå at neste gang klarer hun selv. De er fortsatt små, og jeg tror man skal være litt forsiktig med å bruke FOR mange ord, det kan fort virke forvirrende i stedet. Mest mulig info i færrest mulig ord! :)

    Jeg er også veldig bevisst på å prate med han, forklare hva vi skal, forberede han. Det fungerer kjempefint,og da er det som regel ikke noe problem.

    Eks: Vi skal på håndballkamp. I bilen prater jeg med han om hva vi skal.
    - Nå skal vi på håndballkamp. Da må du love mamma å høre på hva jeg sier og være blid og glad gutt.
    - Ja, jeg skal det.
    - Så fint, for da koser vi oss mye mer! Så kan du heie masse og rope heia follo!
    - Jaaa.. Heia follo. Mamma, da sier vi heia follo!!
    - Ja, det er riktig. Og etter kampen, da skal vi gå ned på banen, så skal du få spille håndball du også :)

    De gangene jeg tar den praten først storkoser vi oss på kamp. De få gangene jeg ikke har tatt den praten blir han utålmodig og vil helst ned på banen med EN gang ;)

    Den type prat har vi ofte i bilen når vi skal noe. For eksempel i bursdag, besøke noen, på senteret, osv.. Gull verdt! :)

    Lykke til, snuppa =)

    SvarSlett
  2. Nå er ikke jeg på noen måte en far eller pedagog, men her og nå, i dett øyeblikket, så hadde jeg kjørt like "trass"-løp som henne. Hadde min kid vært i stand til å sette seg på do selv, dra ned buksa selv (det er faktisk ikke rocket science å dra ned buksa. Det er kanskje lettere for gutter, for vi er så vant med å dra ned buksa og kjøre vårt obligatoriske "woo wooooooo" i ny og ne når vi er små), etc etc.

    Jeg kan se at tørking kan være en issue til å begynne med. Men da sier man, at man tar toalettpapir, bretter det sånn (f.eks demonstrer det her, for så få kidden til å gjøre det samme), og tørker rompa til papiret ikke blir skittent lenger (og når du ikke ser bremsespor når du skal vaske klær lenger, da veit du at du har gjort det riktig :P)

    Jeg tror jeg hadde blitt trass selv, for å kjøre løpet på en nesten like "primal" måte som man gjorde det for 2 millioner år siden: demonstrèr. Demonstrasjon og opplevelse er noe som setter læringsprosessen igang med rakettfart. Om du sier: "Jeg synes du skal prøve å ta av deg buksa selv først". Nekter kidden, begynner det å kanskje svi litt. Panikken setter igang, fordi man mååååå jo på do _NÅ_, og da kicker instinktet inn. Det er som fuglene kaster sine unger ut av redet for å lære dem å fly (ikke at man gjør det med mennesker, men prosessen, opplevelsen er den samme. Det er fortsatt instinkter, det mest grunnleggende). Når det begynner å virkelig svi, kommer ungen til å gjøre alt den kan for å ta av seg buksa og hoppe på dassen så fort som overhodet mulig.

    Og skjer ikke det, så skjer noe annet: opplevelse. Man gjør fra seg i buksa (og greit nok, det er stress for deg å vaske opp, men du får noe igjen her: opplevelse). Man kjenner at det er ubehagelig å gå på do i buksa, man lukter vondt, og så er det sikkert noen andre ulemper, ikke sant? Da kommer det forhåpentligvis en lys idè: "kanskje neste gang så skal jeg gjøre alt jeg kan for å unngå denne situasjonen igjen?"

    Det er kanskje brutalt, og som sagt, jeg er ikke en far enda og jeg er ikke en pedagog, og det er ikke slik at man skal gjøre sånt _hele_ tiden. Men jeg mener at slike "ok, fine, just do it" tilfeller MÅ skje en gang. Man må kjenne det på kroppen at "ok, dette var kanskje ikke lurt". Tryner kidden i trappa? "Ja, da var det kanskje lurt å se seg for".

    Dont get me wrong, man skal seff passe på (brukne ben er ikke noe man ønsker seg :P), men man MÅ ikke være ALTFOR beskyttende heller. Man skal ikke gjøre ALT for kids heller. Erfaringen og opplevelsen må stamme fra et sted, og den dukker ikke bare opp om en gjør alt for dem.

    Nå er jeg permanent utbrent selv og har vært det en stund, så ta alt jeg sier med en bøtte grov veisalt og reflekter heller over det jeg sier. Det hender jeg har et poeng :)

    SvarSlett
  3. Det hedder "selvstændighedsalderen" i disse politisk korrekte tider. I gamle dage kaldte man det at ungerne blev vrange og var "right pain in the *beeeep*".
    Jeg har været igennem dette scenario hele tre gange, og det kommer ganske rigtig lige omkring de 3 år. Søde, medgørlige og engleagtige unger som pludselig vender 180 grader! HELT naturligt. Enjoy. ;)

    SvarSlett
  4. akk ja ann sier jeg.Greit å se at flere har det likedan i peridoder.
    Jeg har alltid satt grenser og følt jeg er blitt flinkere på å følge det opp for hvert barn, men jammen klarer minsten hr å tvinne meg rundt lillefigeren iblandt.
    Noen ganger gjør jeg det utroligste for litt husfred også.Nå har jeg to barn med ADHD og to andre barn med sterk vilje også;)Og mora er rimnelig sta hun også.Så det har blitt noen rop og hyl , men mor får uansett dårlig samvittighet. Fint at du snakker med henne om dette og det at barn ser vi foreldre kan feile mener jeg er helt ok så lenge vi klarer å si unnskyld de gangene vi bør gjøre det.barn er ikke laget av glass, de skal vokse opp i denne verden.Klarer vi gi dem trygghet og styrke så har vi kommet langt.Litt utblåsning tåler de.Vi er da mennesker hele gjengen faktisk:)Og hver sin alder har hver sin sjarm og hver sin utfordring sier nå jeg.Har barn fra 7-19 år:) God lørdag.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!