torsdag 22. mars 2012

Ny side - Sykdomsårene

Jeg har erstattet den gamle siden kalt Sykdommen med en ny side - Sykdomsårene. Dette fordi jeg gjerne ville fortelle hele historien sammenhengende en siste gang før jeg legger den bak meg. På denne siden fokuserer jeg mindre på symptomer, og mer på hva som har hendt meg i det store og det hele de siste to årene. Dette kan være til hjelp for nye tittere som lurer på hva jeg mener når jeg nevner sykdommen min, og jeg håper dere andre har lyst til å lese det og se hva jeg har erfart og lært av denne tiden av livet mitt. Derfor får dere servert hele innlegget under her, så håper jeg dere er villig til å ta det "avsluttende skrittet" sammen med meg. Dette vil ikke si at jeg garanterer at det aldri vil bli nevnt sykdom her inne igjen, men jeg føler at jeg er ferdig med det største sykdomskapittelet. I hvertfall for denne gang. Håper du vil lese!

 ------------------------------------------------
Det hele startet med blødninger i svangerskapet til Magnus i mars 2010. Morkaken min lå feil og i to uker var det fare for at de ikke ville redde barnet hvis noe skulle gå galt siden jeg bare var 22 uker på vei. Jeg måtte derfor ta det helt og holdent med ro. Jeg kunne puste lettet ut da jeg var kommet i uke 24, da var Magnus trygg, men siden morkaken fortsatt lå feil og jeg hadde fått beskjed om å bare slappe av tok det ikke lange stunden før bekkenløsning meldte seg og gjorde meg enda mer skrøpelig. Morkakeproblemet løste seg selv etter noen uker, men bekkenløsningen gjorde det vanskelig for meg å være aktiv.
Under fødselen mistet jeg mye mer blod enn normalt. Jeg ble derfor liggende til overvåkning, men jeg fikk heldigvis ha den nydelige Magnus sammen med meg selv om jeg ikke var i stand til å løfte han på egenhånd. Etter dette gikk alt mye bedre og tre-fire uker senere var vi faktisk på Rjukan og hoppet i strikk, så det kan vel beskrive litt om hvor god formen min var.
Bare et par uker etterpå smalt det. Vi er nå i starten av august 2010. Jeg ble dårlig fort, og selv om jeg ikke er den som haster til legen ble jeg nødt til å ta meg en tur. Jeg ble fortalt at jeg hadde et altfor høyt stoffskifte. Det fortsatte å stige de neste månedene, og i ettertid har jeg fått vite at det var alvorlig. Jeg måtte starte på medisiner som skulle senke hjerterytmen min i en periode, men ga meg med dette så fort jeg fikk tillatelse av legen.
I oktober 2010 begynte det å melde seg mange symptomer som ikke passet inn i sykdomsbildet, og andre undersøkelser startet. Som vanlig ved "etter fødsel-stoffskiftesykdom" begynte stoffskiftet etterhvert å synke, og i desember ble nivået for lavt. Overraskende nok var det likevel rundt nyttår helt normalt igjen. Endelig skulle jeg bli frisk!
Men jeg ble bare dårligere. Og dårligere. Det var ikke måte på hvor mange rare ting som skjedde med kroppen min, og det kunne jeg sikkert skrevet en hel avhandling om, men jeg står over det. I mars 2011 taklet jeg ikke å være syk lenger og ba om hjelp. Henvisning ble sendt til psykolog, men jeg fikk ikke hjelp før i juni. Etter min mening var det for sent, jeg var allerede havnet i en dyp depresjon og dermed ble det mye vanskeligere å få meg ut av den igjen. Samtidig subbet jeg meg inn og ut av sykehus og legekontor for hundrevis av tester som alle hadde en ting til felles - de fant ingenting galt. Til slutt i juli 2011 sto jeg tilbake med diagnosen ME. Kronisk utmattelsessyndrom. En sykdom med så mange flere utfordringer enn det ene mest kjente symptomet - utmattelsen.
På dette tidspunktet hadde jeg ikke noe håp. Jeg var sikker på at dette var noe jeg kom til å leve med enten resten av livet, eller i det minste i mange lange år.
Overraskende nok var det et anfall som skulle snu hele sykdommen på hodet. Dette var i slutten av august 2011. Jeg havnet på akutten, og tenkte at nå var det nok ingen vei tilbake, dette kom til å bli livet mitt. Det som var mest merkelig var at det var her, ved dette vendepunktet at jeg aksepterte. Jeg var ferdig med sorgprosessen, og klar for å godta livet mitt slik det hadde blitt. Kanskje var det fordi jeg følte at jeg gjennom anfallet hadde fått oppleve hvor ille man faktisk kan ha det, ute av stand til å stå, gå og puste. Men bare en uke etter anfallet kunne jeg kjenne hvordan noe hadde forandret seg i kroppen min. Den leget seg mye raskere enn jeg hadde forventet, og etter en uke til var jeg mye bedre enn jeg hadde vært i perioden før jeg havnet på akutten. I ettertid tenker jeg ofte at kroppen trengte en slags "restart", den måtte slå av alle funksjoner og skru seg på igjen for så å samle sammen puslespillbrikkene og sette de sammen på nytt.
Samtidig fikk jeg en gave jeg aldri vil glemme. En gave som kom på et perfekt tidspunkt, som antageligvis er det som har reddet meg ut av dette. Jeg blir rørt til tårer bare av å tenke på det. Trening. En måneds treningsabonnement hvor jeg kunne prøve meg fram uten noen forpliktelser eller krav, bare en mulighet til å se om kroppen min tålte det. Et par måneder tidligere var jeg ikke i stand til å gå til postkassen, og plutselig klarte jeg å trene nesten hver dag. Jeg ble avhengig av å holde aktivitetsnivået oppe gjennom treningen og oppdaget nye ting som var viktig for meg - balanse mellom aktivitet og hvile, at blodsukkeret holdt seg nogenlunde stabilt, at jeg måtte unngå stress... Jeg har skrevet mye om dette i mine innlegg som heter "Min vei til bedring". Legg merke til ordet min.
Jeg vet enda ikke om jeg er på vei til å bli frisk, eller om det jeg er i er en god periode, men jeg velger å leve med fremtidsplaner, så får jeg ta hver utfordring når den kommer. Nå trenger jeg ikke lenger å trene hver dag for å klare å holde aktivitetsnivået der jeg ønsker å ha det, men jeg elsker det og er fortsatt å se på treningssenteret flere ganger hver uke. Jeg har selvfølgelig fortsatt tunge dager, og små glimt av hvordan det var tidligere, men nå klarer jeg å se at det ikke betyr at jeg er på vei til å bli dårligere igjen, at det ofte bare er en reaksjon på noe jeg har gjort galt. Da gjelder det å finne ut hva det er, og prøve å gjøre det annerledes neste gang.
Det siste halvåret av 2011 og starten av 2012 har jeg brukt på å bygge meg opp og bli kjent med kroppen min. Jeg har lært meg helt vanvittig mye om meg selv og ikke minst om å sette pris på livet i hvert eneste lille øyeblikk av dagen.
Det rare er at jeg etter denne tiden faktisk er stolt av meg selv for første gang i livet mitt. For vet dere hva? 

Jeg klarte det!
 ------------------------------------------------

3 kommentarer:

  1. Jeg er stolt av deg jeg og!! Du er så flink Hanne, du tar deg tid og hører på signaler som kroppen din gir deg! Jeg er faktisk super stolt! Og fortsett sånn fremover og. Jeg har troen på at du klarer å vedlikeholde kroppen din. Glad i deg snuppa. Stor klem :)

    SvarSlett
  2. Flott skrevet, Hanne!!
    Yes, you did it!!!!!!!!! <3

    Veldig koselig å lese denne nye siden din.
    Livet går opp og ned på forskjellige måter for oss alle. Stå på, dette har du allerede fikset bra!! Og vet du: "Det er bare i motbakke det går oppover" ;)
    Mange klemmer....

    SvarSlett
  3. Hunderrerødhåraduveit ;)28. mars 2012 kl. 15:52

    Fine lillekusina mi...flink har du vært!!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!