lørdag 24. august 2013

"Mamma, kan jeg...?"

Når jeg starter på dette innlegget er klokken 21:51. Alle barna er lagt og den minste har nettopp slått seg til ro. Jinx? Jeg hører nå at han ikke hadde sovnet likevel. Vent litt...

Klokken er nå 22:00, og vi prøver igjen. Hvor var jeg?

Det er lørdag, huset er stille, barna er i seng og mannen er ute på vift. Jeg? Jeg benytter sjansen til noe jeg har lengtet etter lenge, en rolig alenekveld med skriving og litt bildesortering på pcen. Rar jeg? Ja kanskje, men slike ting tar jeg meg sjeldent tid til i hverdagen, og det med god grunn; jeg har nemlig tre fantastiske små skapninger å bruke energien min på. Og det gjør jeg med glede!
For min del har jeg allerede bikket leggetid nå, men siden jeg tok meg en liten dupp tidligere i dag så skader det vel ikke med en liten stund ekstra i sofaen?

22.12. Jeg innser nå at det ikke er så rart at det blir lenge mellom hvert blogginnlegg, og at det ikke er så rart at pcen har stått ensom og forlatt den siste tiden. Anyways...

Grunnen til at jeg satt meg her var at jeg hadde så lyst å fortelle om det nye tilskuddet i familien vår, og de fantastiske storesøskene som virkelig tar ansvaret sitt på alvor.


Vi har hatt en kjempeflott sommer sammen, med strandbesøk, venner, Tusenfryd, kos, trampoline, familie, turer og masse annet vi har hatt lyst til. Nå har de største startet barnehageåret igjen for en god stund siden, Magnus på storbarnsavdeling for første gang. Hjemme har huset stått på hodet i flere måneder på grunn av oppussing, så vi er glade for at vi har hatt været med oss i sommer og at vi derfor har kunnet "flytte" ut. Det begynner endelig å se ordentlig fint ut her og huset begynner å bli mer "oss".

Natt til 4. juli ble familien vår komplett, med en herlig gutt på 3710 gram og 51 cm. Han kom raskt og uten komplikasjoner. Det første døgnet hørte jeg han bare gråte én gang - den obligatoriske gråten når han nettopp hadde kommet ut av magen. Han fikk hilse på søskene sine på ettermiddagen samme dag.
Siden desember hadde de to ventet tålmodig og spent mens magen vokste seg større og større. De hadde forstått og godtatt når jeg var hindret i å delta i en aktivitet og når jeg ikke kunne løfte på dem, og de hadde kost og kjent spark, sunget og snakket med den lille gutten inni magen min. Nå skulle de endelig få treffe han og få vite hva han skulle hete.

Ludvig.

Navnet ble godkjent umiddelbart, og det samme ble gutten. Søskenkjærlighet på sitt herligste!
Nå har det gått over 7 uker, og Ludvig er en naturlig del av hverdagen. Vi tviholder på koserutinene våre, med kveldslesing på senga, og litt alenetid her og der med hver enkelt. Dette tror jeg har vært med på å gjøre søskensjalusien så godt som ikke-eksisterende så langt.

Hvis barna er opptatt med en aktivitet og får øye på meg med Ludvig på armen er de raskt borte ved oss og spør; "Mamma, kan jeg si hei til Ludvig?", "Mamma, kan jeg kose Ludvig?", "Mamma, kan jeg holde Ludvig?"...

Andre kjente setninger er "Mamma, jeg tror Ludvig vil ha pupp!", "Mamma, kan jeg være med å skifte på Ludvig?", "Åh, mamma, jeg synes Ludvig er så søt og pen!" (Milla), "Mamma, Ludvig gråter!" (Når de synes jeg ikke reagerer raskt nok), "Mamma, når jeg blir voksen og får en baby... Da skal han hete Ludvig, akkurat som din baby!" (Milla), "Mamma, jeg synes det er så trist når Ludvig er lei seg, at nesten jeg begynner å gråte også!" (Milla), "Vojfoj, djåtej han?" (Magnus), "Han sej på meg!" (Magnus)...
Barna bryr seg med andre ord veldig mye om broren sin, samtidig som de klarer å leke videre med sitt eget  når de har fått nok av babykos og dulling.

Mamma derimot. Hun får ikke nok!


Klokken er nå 23:40, og jeg har både fått bladd litt i bildene mine fra i sommer og fått skrevet litt. Jeg kunne fortalt dere masse mer, men nå er jeg rett og slett nødt til å legge meg. Tusenvis av bilder har jeg tatt i sommer, men det også får vente. Jeg skal tross alt ha litt energi igjen til enda en kosedag med barna mine i morgen!