Martin

Min store kjærlighet og jeg møttes trolig for første gang i en barnebursdag for en av storebrødrene våre. Da var vi nok rundt ett-to år gamle. Det var kjærlighet ved første blikk... Vel, kanskje ikke helt.

Vi har vokst opp veldig nær hverandre, sikkert ikke mer enn 500 meter i luftlinje. Likevel ble vi ikke kjent før i ungdomsskolealder, og Martin har måttet innrømme at han egentlig ikke hadde lagt merke til meg der heller, selvom vi var i omtrent samme vennekrets. Martin er ett år yngre enn meg, og med tanke på mine stilskifter gjennom ungdomsårene er det ikke så rart om han ikke har lagt merke til meg. Jeg gikk fra å være emo, til vanlig, til skatejente, til svart, til goth-ish..... I hvilken rekkefølge aner jeg ikke og det er ikke vesentlig, jeg forsøker bare å rettferdiggjøre at han ikke kan huske meg ;)
En dag i november når jeg gikk på videregående møttes vi tilfeldig på senteret og kom i prat. Samtalen beveget seg inn på filmer, og før jeg visste ordet av det hadde jeg invitert meg selv med hjem til han for å se Dude where's my car, som han mente at jeg bare måtte se.
Vi hadde det utrolig gøy sammen, og dagen etter på vei til skolen snakket jeg hull i hodet til Siri-Mette om han. Hun sa noe slikt som "Kanskje det føles så naturlig fordi dere bare er venner", men jeg tenkte hemmelighetsfullt at dette kunne være noe mer. Samme dag sendte jeg han en melding hvor jeg sa hvor hyggelig jeg hadde hatt det og at jeg gjerne ville gjenta det snart. Det ble til at vi lekte sammen den dagen også, og dagen etter det og dagen etter det. Faktisk tok det over et halvt år før vi hadde en hel dag hvor vi ikke så hverandre.

Den 6. desember 2004 (eller 7. - ikke heng meg hvis jeg tar feil) på Kjellern rock holdt han rundt meg for første gang, og jeg fikk ilinger gjennom hele meg - det var så riktig. Den 20. desember samme året ble vi kjærester over MSN ved at jeg spurte om jeg fikk lov til å kalle han "kjæresten min", og med unntak av en uke med en pause (hvor vi allikevel traff hverandre hver dag) har vi vært sammen siden.

Når jeg var ferdig på videregående hadde jeg bestemt meg for å ta meg ett år i utlandet. Jeg hadde allerede skrevet et avskjedsbrev til Martin, og vi hadde bestemt oss for at dette skulle vi greie oss gjennom. Men før jeg visste ordet av det dro vi på visninger sammen og begynte å by på leiligheter. Plutselig eide vi en rekkehusleilighet i Mysen og var på flyttefot kort tid etter. Endelig skulle vi få vårt eget sted, etter å ha bodd hos hverandre i begge våres foreldres hus i lange tider.
Vi fikk to herlige små katter i 2007, og ble ertet med ordene "Når kommer stasjonsvognen og barna da?". Vel, de skulle bare visst. Nå står stasjonsvognen parkert utenfor huset og barna ligger i sengene sine og sover søtt.
I juni 2008 var vi på Kråkerøy, og Martin tok meg med ned til bryggen i solnedgangen med et glass champagne til seg selv i hånden. På den tiden var jeg gravid med Milla, og vi tilbrakte noen rolige dager på hytta sammen med mine foreldre. Vi satt ved et bord der nede, og plutselig satt Martin med en ring i hånden. Jeg ødela selvfølgelig hele stemningen ved å si "Hva er det?", fordi jeg ikke i min villeste fantasi kunne se for meg at Martin hadde planlagt å spørre meg om jeg ville bli hans. Han fikk faktisk ikke sagt mye i det hele tatt, fordi jeg ble helt overumplet og forfjamset og derfor skravlet helt villt og kastet meg rundt halsen hans. Når jeg prøvde å spørre etterpå hva han egentlig skulle si fikk jeg ikke lurt det ut av han, så det kommer jeg nok til å lure på resten av livene våre sammen. Hva så? På fingeren min har jeg en ring som det står Din Martin i, og det betyr alt for meg.
I september det samme året fikk vi verdens nydeligste jente, og forholdet vårt fikk en ny betydning. Vi hadde enda en grunn til å være sammen og vi vokste på ansvaret begge to. Vi beveget etterhvert nesen hjemover til Ås og snart etter flyttingen var en lillebror også på vei. Den herlige lille svarthårede Magnus ble ønsket velkommen av en ufattelig stolt storesøster bare én time etter at han kom til verden, og familien vår var endelig komplett.

Det virker som at forholdet vårt bare blir sterkere hver gang vi møter en utfordring, og jeg tror at vi kan tillegge dette vår gode kommunikasjon og ikke minst at vi elsker hverandre og barna våre over alt annet
Dette er Martin:
Nest eldst i en søskenflokk på fire. Storebror Rasmus kom til verden tre år før han, og Nikolai tre år etter. Oskar er yngstebroren. Mamma Marit og pappa Henrik.
Martin er ferdigutdannet tømrer sommeren 2012, og samtidig er han klar for å dra ut i "olja".

2 kommentarer:

  1. Hvordan takler Martin og forholdet deres sykdommen?

    SvarSlett
  2. HEi Charlotte! Beklager sent svar..
    Forholdet vårt har vært gjennom flere prøvelser på grunn av sykdommen, og det går som hos alle opp og ned. Vi har etterhvert funnet måter til å få det til å fungere på, men vi må jobbe for det sammen.
    Jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg om dette, men vet ikke helt når/om det dukker opp.
    Takk for kommentaren din! (Håper det besvarte spørsmålet?)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil kommentere innlegget mitt! Trykk gjerne på "Abonner via e-post", så får du svarene tilsendt dit.
Ha en fortsatt fin dag!